Tankespeil

mest om ingenting og noe om alt

E-bøker del 2

E-bøker og bibliotekene

Jeg trodde ærlig talt vi var kommet lengre. I et teknologisk land som Norge med godt utbygd bibliotekvirksomhet og samtidig store avstander, skulle en kanskje tro at e-bøker var en utmerket løsning for å nå de fleste med utlån av bøker.

I en artikkel i papirutgaven av Drammens Tidende i går, 14. januar 2012, kunne jeg lese om at fylkesbiblioteket i Buskerud er “Ett steg nærmere bokrevolusjon”. Prosjektleder på fylkesbiblioteket, Dag Erlend Lohne Mohn, tror på en femdobling av elektroniske utlån i løpet av året. Dette på grunn av at Norsk kulturråd vedtok i sitt siste rådsmøte før jul en tilleggsavtale for innkjøpsordningen for skjønnlitteratur for voksne. Avtalen innebærer at utvalgte bibliotek, som et prøveprosjekt til neste år, får både papir- og elektroniske bøker av nye titler.

På Kulturrådets sider kan en lese om hvilke bibliotek som er med i innkjøpsordningen i 2012: “Kulturrådet har nå valgt ut de tre første biblioteksammenslutningene som får e-bøker gjennom innkjøpsordningen i 2012. De tre er Buskerud fylkesbiblioteks E-lånsprosjekt, Ryfylkebiblioteket og Deichmanske bibliotek i Oslo.”

Jeg skjønner det er regler og forhandlinger rundt innkjøpsordninger, men jeg skjønner ikke helt at en må overføre samme regler fra papirbøker til elektroniske bøker. Det må jo gå an å tenke litt nytt? Jeg synes det tar for lang tid, hele landet bør være med og muligens burde et e- bok bibliotek være sentralt for hele landet samlet.

Når du låner ei vanlig papirbok hender det du må vente på at den er ledig. Forståelig nok, det er ei fysisk bok som folk tar med seg hjem og den må bli levert tilbake til biblioteket. Det kan ta fra noen dager til uker. Som regel får du beskjed om det er mange som venter på den, slik at du kan levere den tilbake straks du er ferdig. At systemet med begrenset antall og ventelister også blir overført til e-bøker finner jeg uforståelig. Jeg kan låne ei e-bok i 28 dager, da slutter den å virke, er jeg ikke ferdig kan jeg låne den på ny. Hvis det ikke er venteliste… ja, nettopp, venteliste og begrenset eksemplarer til 3? Høres helt ulogisk ut synes jeg, og da betyr det jo at du må vente de 28 dagene da?

Det må gå an å tenke på en ny måte. Hva med et sentralt e-bok bibliotek på nettet? Avtaler hvor en kan låne ut etter behov og ha innkjøpsordinger basert på dette? Ei e-bok er ikke ei fysisk bok og bør kunne lånes ut uten begrenset antall. Produksjonskostnader på ei e-bok bør jo ligge langt under ei papirbok? Les “Dyre e-bøker?” hos Martin Bekkelund.

For meg virker ikke dette akkurat som noen bokrevolusjon?

Som Martin Bekkelund skriver: “En av de største utfordringene når man går fra fysiske til digitale produkter, er å frigjøre seg fra analoge og fysiske tankesett.”

Temaet e-bøker er stort og omfattende, så del 3 kommer nok snart.

E-bøker del 1

Jeg har alltid vært glad i å lese, bokhylla er full og med nettbrett i hus er jeg nysgjerrig på e-bøker. Kan den erstatte papirboka? Jeg har lest bøker på pc’n før, men en vil jo gjerne kunne ta med ei bok overalt. Å kunne ta med seg boka til sofakroken, på bussen eller toget,ut på reise mm. For meg er laptoppen ubrukelig til dette, den er for stor og for varm. Men med min Galaxy tab er jo det meste mulig. Uansett hvor mange bøker du tar med veier brettet det samme.

Så hvor starter jeg? I første omgang vil jeg prøve ut uten å bruke masse penger. Det første jeg sjekka var Bokklubben hvor jeg fant et par bøker til 9 kroner.

Så da var det bare å slå opp på Bokklubbens sider for e-bøker. Der står det “For deg med iPad, smarttelefon eller andre nettbrett – les bøker i Bokskya! Bokskya er en applikasjon for lesing og lagring av norske e-bøker. Den kan brukes på enheter med nettleser, som f.eks iPad, Galaxy Tab, mobiltelefoner etc.” Jeg hadde jo fått med meg at Bokskya ikke er problemfri og mye kritisert, men tenkte jeg kunne gjøre mine egne erfaringer.

Først måtte jeg opprette en konto hos Bokskya. Det vil si at jeg måtte bestille ei bok i Bokklubben for så å få tilbud om å opprette en brukerkonto.

“Bokskya er en webapp for å lese e-bøker, i formatet ePub, rett i nettleseren på iOS og Android. E-bøkene lagres sentralt for deg, og kan nåes fra støttede enheter. Registrering og bruk av Bokskya er valgfritt og et supplement til andre apps.  Bluefire & Aldiko kan benyttes til å lese norske e-bøker. Disse finner du i henholdsvis iTunes App Store og Android Market. For å benytte Bluefire (iOS) eller Aldiko (Android) trenger en ikke å benytte Bokskya.”

Men det skulle flere forberedelser til. Jeg måtte ha en Adobe ID konto for så å laste ned Adobe Digital Editions som er en e-bokplattform hvor du kan laste ned og åpne bøker med kopibeskyttelse. Mitt nettbrett bruker WiFi og det støtter ikke Bokskya så jeg måtte først laste ned til PC for å overføre derfra til nettbrettet. Må innrømme at dette ble en tålmodighetsprøve etter hver. Må det virkelig være så komplisert?

Men vel i havn, nå kunne jeg vel lese? Joda, jeg fikk trykka bokskya og fikk opp boka. Men… jeg synes skrifta var litt liten, jeg er jo blandt “de eldre” med sviktende syn. Men vanlig fingerzooming virket ikke så da måtte jeg inn på innstillinger og sette opp skriftstørrelsen. Det er jo greit nok, men hva skjer? Teksten forsvinner utenfor leseruta og blir borte. Frustrert og forvirra sitter jeg der.

Jeg fikk en del hjelp fra @rudolfsen på twitter for å prøve å få boka opp i Bluefire på nettbrettet i stedet. Fikk ikke åpna noe fil jeg. Ga litt opp og bladde rundt om og havnet på nettsidene til biblioteket i Drammen. Jeg hadde prøvd et lesebrett der for ei god stund sida så jeg visste de satset på e-bøker. Da havnet jeg videre på beta e-boksidene til fylkesbiblioteket i Buskerud. Ikke store utvalget i bøker forløpig men mer enn nok for meg for å teste ut. Etter litt fram og tilbake fikk jeg lånt bok og lest den!

Fortsettelse følger om erfaringer, om Digitalbok.no og artikkel om hva som skjer videre på Buskerud fylkesbibliotek.

Retten til å ha en blogg…

Inspirasjonen til dette innlegget fant jeg hos Frøken Makløs som hadde et innlegg om “Hvorfor blogger kvinner bare om trivialteter”.

For meg kan folk blogge om hva de vil, jeg bestemmer selv hva jeg vil lese og hvorfor. Jeg synes imidlertid det er vanskeligere å finne de jeg ønsker å lese nå enn tidligere. I dag slo jeg opp på Blogglisten og ble egentlig litt forundret over hva som ble presentert på forsiden. Jeg kan nevne: Shushi til lunch, kaffekoppen min, sjokolademoussee, kofferten pakket, bloggfrie dager, det vil si mat, interiør og klær. Ingenting jeg er fristet til å lese mere om. Jeg sjekket kategorier som data, samfunn og politikk uten å bli særlig inspirert.

Det som i grunnen forbauser meg er alle personlige profileringer med bilder og ikke minst reklame… jeg får følelsen av å bla i glorete magasiner på tannlegens venterom.

Bloggurat virket ved første øyekast veldig rotete for meg. Hva var lister og hva var reklame? Men her kunne en faktisk finne en del under de kategoriene som var av interesse.

Dette er min blogg. Jeg bestemmer hva og hvor ofte jeg vil skrive. Men egentlig har jeg vel lite styring på om noen leser det jeg skriver og evt. hvem som leser. Selvfølgelig kan jeg styre det litt ved å legge bloggen ut på ulike blogglister, kommentere andre og linke til andre, legge ut på fb og twitter at her er nytt innlegg mm.

Jeg har vel verken store ambisjoner eller drømmer om et stort lesertall, men synes det er hyggelig om nettopp du stikker innom og legger igjen en kommentar.

Hva slags blogg er så dette? Tankespeil? Vel, det var kanskje meningen en gang og har delvis vært det tidligere, men må vel kanskje innrømme at så mye av mine innerste tanker får du ikke ta del i. Dagbokblogg er det heller ikke, til det skriver jeg alt for skjelden og veldig periodevis. Dessuten er ikke mine daglige rutiner noe å skrive om. Moteblogg blir det aldri, til det er jeg for lite interresert i mote og ikke minst hater jeg å shoppe.

Jeg har mange meninger om mye, men noen politisk eller dyp samfunnsblogg vil dette heller aldri bli. Det krever for mye innsats i å sette seg grundig inn i det du skriver om og det har jeg ikke konsentrasjon og krefter til.

Så kanskje er dette en blogg med hverdagstanker? Emner som engasjerer meg der og da, enten det er tatt fra en avisartikkel, en nyhetshendelse, ei bok, min egen hverdag, andres hverdag eller blogginnlegg. Jeg bruker min rett til å skrive ned noe av det som engasjerer meg her og nå.

(Sluttnotet: Dette tok hele dagen, har både spist og sovet innimellom og ikke minst lett og søkt og lest blogger)

 

Jeg går hjemme og “koser” meg

Loyd Henriksen, skriver i en kronikk i Aftenposten 11.01.12 om “Forbannelsen ved å bli ufør“.
“I et selskap fikk en hyggelig fyr vite at min kone hadde fått uføretrygd. Da glapp det ut av ham: «Så hun går hjemme og koser seg». «Ja, hun går hjemme og koser seg med smertene sine», svarte jeg. Han ble skamfull og samtalen tok brått slutt.”

Er det flere enn meg som kjenner seg igjen? Henriksen setter ord på hva mange av oss føler på kroppen.

Det er ingen tvil om at myndighetene er med å å stigmatisere uføretrygdede ved sine uttalelser om at det skal lønne seg å jobbe, som om det er noe vi velger. Når en ser på den prosessen det er å komme dit, fra sykdom, via rehabilitering og attføring ville de fleste gi opp underveis hvis de hadde noe valg. Hele denne prosessen er hardt arbeid som du må utføre mens du er syk. Du kommer etter år ut på den andre siden (uføretrygdet) sykere en noen gang, totalt utslitt, ydmyket og sansynligvis fattigere enn du noen sinne har vært.

Joda, det hender jeg koser meg, tross uføretrygden. På gode dager kan jeg komme meg ut, gå på kafe, handle og til og med se sprudlende og uforskammet frisk ut. Men det ingen andre ser er hva det koster, hva det koster av timer, for å ikke si dager med hvile for å komme seg igjen.

Før ble kvinner definert ut i fra mannens jobb, fru sakfører, fru doktor osv. I dag blir du heldigvis definert ut i fra hva du selv er eller gjør, enten du er lærer, direktør, designer, renholdassistent eller hva du enn driver med. Du har kollegaer som også gjerne blir venner, du blir spurt om dine arbeidsoppgaver og er en del av en større helhet. Som uføretrygdet faller du utenfor dette nettverket, du er ikke noe lenger.

For å være korrekt: uføretrygd heter i dag Uførepensjon, uten at det utgjør noe forskjell verken i myndighetenes eller folks holdninger.

ord

ordene
som ikke kommer
de er borte
kanskje er de fløyet sin vei
kanskje ble de med trekkfuglene
som flyktet fra vinteren
vinteren som ikke kommer
den slipper heller ikke til
slik som ordene